- det jeg sier når ingen hører

Jeg har pratet med meg selv i dag.
Jeg har sett inn i meg selv –
og vi oppdaget at jeg savner min lengsel.

Ikke som et hull.
Ikke som tomhet.
Mer som noe som beveger seg
i utkanten
av det jeg kan se, høre, føle –
fornemme.

Den finnes –
men jeg når den ikke.

Ordene stopper i meg,
faller fra hverandre
før de rekker å bli noe jeg kan følge.

Kanskje er det slik jeg skaper den –
ikke ved å gripe,
men ved å skrive meg frem
til et sted der lengselen
selv våger å vise seg.

Og noen ganger skjer det –
ordene står stille,
uten frykt, uten skjelving.
De kjennes sanne,
som om de endelig fant sitt hjem.

Andre ganger faller de tilbake på meg –
tunge – føder en skam så sterk
at jeg skulle ønske jeg aldri slapp dem løs.

Men jeg ønsker ikke å tie.

For selv i skammen finnes noe –
noe som insisterer på å leve
utenfor meg.

Ordene kommer uten beskyttelse.
Noen tåler ikke blikket –
men noen blir stående –
de bærer meg.

Jeg ser det samme i naturen –
noe som lukker seg,
noe som presser seg frem,
noe som blir stående.

Da minnes jeg at jeg ikke er altets midt –
men en del av altets nærvær.

Der – i skyggene og stillheten –
får jeg en klarhet:
at jeg likevel finnes,
med alt.

Og kanskje er det nettopp her
min lengsel bor –

ikke i ordene som roper
men i de som hvisker.
Ikke i visshet
men i det som ikke lar seg holde fast.
Ikke i det jeg allerede vet
men i det jeg ennå ikke kan si.

Jeg savner min lengsel –
og i savnet er den allerede hos meg.