– jeg var ikke alltid den jeg er

Et øyeblikk sto jeg
og så på den
som er meg i dag –
i dunklet,
med et blikk jeg ikke helt klarte å møte.

Jeg vendte meg bort.
Ikke ennå.

Jeg forsøkte å si
det som må sies –
men noe i kroppen
strammet seg
før ordene fikk feste.

Jeg vet at jeg ikke elsker deg.
Ikke ennå.
Ikke fordi du ikke fortjener det,
men fordi jeg ikke vet
hvordan det kjennes.

Jeg har levd så lenge uten deg
at det å være nær
føles fremmed.

Men jeg er her nå.
Og jeg vil ikke gå bort
med en gang.

Det er ikke kjærlighet.
Men det er ikke fravær heller.

Noe blir stående
litt lenger enn før.

Hvis du blir,
kanskje jeg kan lære
å ikke forsvinne
hver gang det nærmer seg.

Det varte ikke lenge.

Stillheten tok det tilbake
før jeg rakk å forstå
hva som var i ferd med å skje.

Jeg kjente igjen bevegelsen –
hvordan jeg trekker meg,
nesten uten å merke det.

Og plutselig var jeg tilbake
i det jeg kjenner,
i det som ikke krever noe.

Men noe var annerledes.

Ikke borte.
Ikke helt.

Jeg sto der fortsatt –
og visste
at jeg hadde vært nær.