Jeg går bortover et mørkt og møkkete fortau. På begge sider er det høye og smale hus som bøyer seg over meg, alle med svarte vinduer. Langt foran meg ser jeg et svakt gatelys som skurrer og skrur seg av og på. Jeg tar hendene i lomma. En mann med pipe kommer mot meg på den andre siden av veien. Jeg ser ikke ansiktet hans, men heller kompakte røykskyer som beveger seg oppover med de høye husene og minner meg litt om et lokomotiv. Jeg hører ingenting når han passerer meg. Ingen pust ingen skritt. Jeg fortsetter bortover veien. Den har da aldri vært så lang før har den det? Gatelyset jeg la merke til for en stund siden virker som det er like langt unna. Luften er fuktig og lunken og minner meg litt om en skog jeg var i for ikke lenge siden. Jeg føler meg tom, like tom som denne gaten og husene den leder til. Hva som skal skje fremover vet jeg ikke, og hva som allerede har skjedd er ikke så viktig lenger. Jeg ser en liten og skranglete bil i det fjerne, den kommer mot meg i rasende fart. Jeg kan høre musikken pumpe så hardt fra bilen man skulle tro den var i mitt eget øre. Jeg ser en blond, rundt 30 år gammel dame i førersete, hun river opp et speil og begynner å freshe opp den mørke brune leppestiften hennes. Jeg finner meg selv i å gå rett ut på hovedveien og drukner tankene mine i å legge merke til at bilen kommer nærmere og nærmere i farlig fart. Jeg kan høre noen banke hardt på vinduet sitt i de husene jeg før trodde var tomme til venstre for meg. Bilen er nå uoverkommelig nære. Jeg ser den blonde damen miste speilet og fucker opp leppestiften helt. Jeg ler litt for meg selv. Jeg hører musikken fra bilen like høyt som når den var milevis unna og jeg ser damen som skjører gape det største gapet jeg noensinne har sett. Jeg blir fascinert av synet, og Edvard Munch's skrik kommer opp som en tankeboble i hodet mitt. Men så blir alt stille. Ingen musikk, ingen banking på vinduer. Alt er like stille som den mannen med pipe jeg passerte før den dagen. Og jeg går bortover et mørkt og møkkete fortau.