Jeg er tankeflull i dag

Ikke fordet, - det er jeg jo ganske ofte

Men

....


Jeg så en video i stad

Som en ung gutt hadde lastet opp på You Tube.
Det første som slo meg - var øynene hans.
De var triste. - Og hans historie likeså.

Og noe annet som var trist, - var hvor godt jeg kjente meg igjen, i hans historie.
Jeg gråt. Mest fordi jeg syntes at det er så jævlig at det finnes folk der ute som utsetter andre for mobbing. Jeg har skrevet om det selv, her på denne siden, og jeg gjør det igjen. For det er helt for jævlig. Når hverdagen handler om å overleve, dag til dag, - når nettene går med på å gråte seg i søvn, når helgene går med til å fantasere om hvordan det hadde vært å ha venner - bare èn venn.

...

Folk som snakker med meg i dag, - de gjør store øyne når jeg forteller de hva jeg har vært igjennom.
'Jøss...' sier de. 'Det hadde jeg aldri trodd....' 'Du som er så veltalende, så søt, du som snakker med en slik trygghet....' 'Nei,' svarer jeg. 'Du er ikke den første som sier det.' Så ser de på meg, som om de er litt fascinert av at jeg faktisk er slik jeg er i dag. Og vel, jeg kan jo forstå de litt da... Men jeg har også angsten i meg. Jeg har også usikkerheten. Den sitter der som et monster med skarpe tenner og røde øyne, - og - den har lært meg mye. Men jeg føler meg mere trygg i dag enn jeg noensinnne har gjort.

- Det er mange der ute, som ikke har denne tryggheten, det er mange der ute som faktisk ikke våger seg ut døren, og det er mange der ute - som ikke er her blant oss lengere. De orket rett og slett ikke mer.

Jeg var også inne på den tanken som ung. Jeg så ikke poenget med å gå videre. Jeg så ikke poenget med noe som helst. Jeg så ikke noe grunn til at jeg skulle fortsette å eksistere. Den eneste grunnen til at jeg valgte å være her - var denne lille stemmen i meg, som sa til meg 'hold ut!' 'Det blir bedre, jeg lover!' Denne lille stemmen lyttet jeg til. Denne lille stemmen fikk meg også til å tenke på mine foreldre. At de var glad i meg, at de brydde seg. Jeg knuget meg til stemmen og bildet av mine foreldre. Som en, der skipet har forlist, ensomheten kommer med tordenstormene ute på de store åpene havet, - og man holder fast ved en trebit fra skipet som forliset - man holder så hardt, at hendene blør og saltvannet svir i sårene. Helt til man en dag våkner opp på en øde øy - og skal starte et nytt liv i et nytt klimat - med nye ukjente farer. Da får man bruk for de overlevelseskunnskapene man tok med seg fra sin fortid. Og nuet virker skremmende, - alt er nytt - det er bare solen og himmelen som er velkjent.


Man snubbler og faller og skvetter av det man tror er noe som skal til å angripe. Man gjør seg nye erfaringer, man tørster, gråter, ler, er stille, gråter - er mektig forbanna. Man lengter. - Man står og skriker ut i det 'tomme intet' - rett og slett fordi det er en måte å overleve på. For når man har vært stille over lang, lang tid, - når man har blitt unsynliggjort, og selv fortsatt å spille en rolle som usynlig - ubetydelig, - ja da kommer det til et punkt hvor det handler om å få ting, få ut smerten, sorgen, sinnet, - eller dø.

For man kan dø som menneske, selv om man har puls. Jeg var en periode erklært død - av meg selv. Da var jeg omtrent femten år. Niende klasse. Heldigvis var det bare temporert. Men jeg kan love at den temporere døden - den er langt i fra en befrielse fra det som gjør vondt. Den er mere som en slags antidepressiva i mental form. Man lærer seg å numme ned smerten, til det punktet hvor den minnere mere om en gryte som står å puttrer litt.
- Selv om det noen ganger føles ut som at det holder på å koke over.

Jeg - er en av de som fortsatt er her. Jeg er en av de som valgte livet. Og det er jeg glad for. Jeg er glad at jeg valgte å bli her, - for jeg har i dag fantastiske mennesker runt meg. Jeg vet at jeg er verdt noe. Jeg vet at jeg er bra nok slik jeg er. Jeg vet at mine venner og min familie mener det samme. Og jeg vet, - jeg vet at det er jeg som har vunnet - fordi jeg ikke lot livet gå tapt.

Det hender at jeg ser mobberne i dag. Det er fortsatt ubehagelig. Jeg blir fort den lille jenta igjen, som var stygg, og dum, og som ikke fikk til noen verdens ting.

Og det er vondt. Jeg jobber med saken. Det har jeg gjort i hele mitt voksene liv. Man kan vel grovt sett si at jeg har gjort to ting i mitt liv - jeg har brukt tid på å bearbeide minnene fra en vanskelig tid. Og så har jeg brukt all erfaring, alle tanker, alt det jeg hadde i meg fra før - til å skape - dikt - sanger - malerier. Vært kreativ.

På mange måter er kreativiteten en reddningsmann. En reddningsmann som har lært meg små triks for å overleve. En reddningsmann som har gitt meg mye glede. Kreativiteten kan sies å være den vennen jeg aldri hadde som barn.


Jeg ser ferdig You Tube videoen med den unge gutten. Hans historie går rett i hjertet på meg. Det gjør vondt, og jeg gråter. Jeg gråter også i skrivende stund.
Hvor er alle de voksene, - de som skal ta ansvar? Lærere? Rektorer? Skolepersonell i øvrig? Foreldre? Mobbing gjør så mye med et barn, med en ungdom, - og som voksen - så får man selv betale prisen.
- Hvis man velger å leve.


Denne unge gutten er sterk. Han står opp i mot det som må oppleves som en flodbølge.

Og jeg vet hva det vil si.


Men - det er ikke slik det skal være. Og det er det vi alle må jobbe for - å bidra til å skape en trygg hverdag for barna og de unge. Og det gjelder enten man er lærer, vaktmester, rektor, - eller bare en i gata. Ser du noen som blir mobbet i gaten, - kanskje på vei hjem fra skolen, - ja så gå da bare ikke forbi. Ja, det er det enkleste, å late som at man ikke ser det. Men det er også noe som den som blir mobbet opplever hver eneste dag - å bli oversett. Og det er fryktelig vondt.


Mobbing er kanskje ikke noe vi vil få vekk - men vi må gjøre alt i vår makt for å sette i verk en nulltolleranse for det. For den som leser dette, og selv har vært igjennom det, den som leser dette og kanskje har et barn som blir mobbet, den som leser dette - og er lærer på skolen, - og har sett elever bli mobbet og trakasert - det ødelegger liv. Det er noe av det mest forfedelige som finnes - og selv om jeg er en som har klart å bruke mine egene erfaringer til noe positivt, i noen tilfeller også for andre ungdommer som ikke har det så lett - så finns det de der ute som ikke orker. De som ikke vil mere. De vil leve, men bare ikke i smerten. Og de velger å gjøre slutt på det. De som blir usynliggjort. De som forsvinner. De som aldri skal glemmes.


Til deg som blir mobbet - jeg vet at det er tungt, jeg vet at det er tøft - jeg kan ikke gi deg noen garantier for noe som helst. Men jeg kan si deg at du er bra. Du er verdt noe. Du er verdt et bra liv. Du er verdt å bli sett - og du er verdt å bli hørt. Og du er verdt å bli respektert for den du er.

Jeg bryr meg.



- Nina.