Denne uforklarlige tristheten

Kanskje ikke så uforklarlig alikevel?


Denne tungheten


Som i timene før solen står opp


Dette mørke


Denne sjelen


- Denne vandringen


...


Noen ganger føler jeg det slik


- Som om tåkens omfavnelse, blir kald som bakken en høstdag

Som om tåken og de nakene trærne ser på meg


Jeg blir dratt inn i nattens mørke


Der alt er diffust

...


Jeg legger meg ned på en hjemmesnekret seng av høstløv og mose

Det er mykt


Mykt men kaldt


Jeg ligger der - helt stille


Ser opp på himmelen


Den er sort


- Nesten i allefall


Litt slik det føles i mitt hjerte akkurat nå

- På en måte


...



Jeg sovner og driver avgårde inn i drømmenes land


Der er det varmt og trygt


- Så jeg bestemmer meg for å bli der en stund


Men så, - våkner jeg brått av at livet banker på døren


...


Jeg ser rundt meg


Det er forsatt mørkt


Fortsatt kaldt


Og jeg er fortsatt alene


...


- Men ensomhetsfølelsen er ikke like sterk lenger


Den uforklarlige tristheten er borte

Selv om mørket fortsatt er der


...


Men mitt hjerte er noe lettere


...


Jeg har alltid likt de litt slitte glansbildene best

- De som har noen skrammer


Men alikevel


Er de så vakre


Så fine


Ganske skjøre


På den måten minner de mye om livet

Barndomsminnene vi har kjær

- Og kanskje de vi helst vil glemme


Livet og drømmene går noen ganger litt i ett


- De henger sammen på et underfundig vis

Litt som dag og natt


...



Jeg tar med meg tristheten i en ryggsekk

Den får ligge der sammen med matpakken og termosen

- Den er en del av livet - den også


I termosen min har jeg jordbærsaft, og vedsiden av termosen ligger det en pakke tyggegummi,

- Litt tristhet, tidvis frustrasjon og engstelse


- Men mest av alt


Gleden - lidenskapen - og kjærligheten til livet


- Sammen med en termos og en matpakke