Drømmen hadde jeg

trodde jeg -

før den trakk seg tilbake

inn blant trærne -

i kaoset som
danset rundt meg -

nå hører jeg drømmens
kall - men også så mange
andre lyder - det skaper
forvirring - og jeg forsøker
å skape noe ut av forvirringen


Jeg er sliten - forsøker så
godt det går å fortsette -
uten å ane hvor jeg går -
blir gående å surre rundt
- rundt, rundt, rundt - i denne
store mørke skogen...

lyset skimter jeg nå og da
gjennom gamle greiner som
strekker seg gjennom luften
og berører sjelen - akk, ja så poetisk
det hele høres ut - så vakkert og vart
mens greinene risper meg på armen

drømmen er kanskje der ute et sted
- jeg snur meg fra høyre til venstre -
flakkende som vingeslag -


Som i en labyrint - laget av trær og mose
som i en kurv fylt til randen av solmodne
tomater- der finnes kanskje drømmen, et sted
- eller ikke

kanskje var den egentlig aldri der?
-

Jeg omfavner natten som min beste venn -
den er mørk og kald - men allikevel så varm
og trygg - vi har møttes mange ganger - jeg
og natten - laget poesi og danset -

- akk, ja så poetisk
det hele høres ut - så vakkert og vart
til tross for greinene som risper meg
på armen -

jeg forsøker
å skape noe ut av forvirringen

men sårene etter greinene
tar alt fokus - og alle lydene
er bare forvirrende - og høylytte


- Lyset skimter jeg nå og da
gjennom gamle greiner som
strekker seg gjennom luften
og berører sjelen - akk, ja så poetisk
det hele høres ut - så vakkert og vart
mens greinene risper meg på armen

nå hører jeg drømmens
kall - men også så mange
andre lyder - det skaper
forvirring - og jeg forsøker
å skape noe ut av forvirringen
-

Kaoset danser rundt meg
tilsynelatende uberørt av
min frustrasjon og helt
i takt med sin egen rytme
som jeg ikke forstår meg på
...

I poesiens verden finner
jeg i alle fall noe å holde fast ved -

ordene - rytmen - klangen -
- noe jeg forstår meg på


Akk, ja så poetisk
det hele høres ut
-

ordene - rytmen - klangen -

lyset skimter jeg nå og da

så vakkert og vart
-


mens greinene

risper meg


på armen
-